søndag 16. oktober 2011

Løk som aldri kom i jorden

En hårdnakket lungebetennelse har forhindret meg fra å hageblogge en stund. Og ettersom det går mot november, blir det jo forsåvidt stadig mindre hagestoff å skrive om: De fleste av oss er vel opptatt av å "stenge" hagene våre for vinteren nå.

Noe av det jeg liker best å gjøre om høsten er å ta vare på hageredskapene mine. Jeg rengjør skaft og treverk med grønnsåpe, pusser med sandpapir, bruker bivoks på treverk og rustfjerner på metall, sliper og pusser og kvesser og "tar vare på". Det føles meningsfylt og gir tid og rom for takknemlighet og ettertanke. Samtidig er det en god følelse å bruke tid til å vedlikeholde og ta vare på, i en hverdag hvor det å "forbruke" er regelen.......

Oppbevaring av løk
Jeg er ikke ferdig med å sette høstløk. Fortsatt har jeg løk liggende i nett, innkjøpt fra Nederland - og på tirsdag reiser jeg bort for en måned, så jeg rekker antakelig ikke å plante resten. Da må jeg forsøke å oppbevare disse løkene sånn at jeg kan plante dem neste år. Stikkordene er: Tørt, mørkt og kjølig. Og så er det viktig å minne om at løkene trenger ikke oppbevares lenger enn til våren: Man bør absolutt plante "overskuddslageret" av høstløk til våren - løkene trives best i jord! (Men de vil nok ikke blomstre før til neste vår).

Jeg oppbevarer mine løk i trådkurver fylt med løv, i isoporkasser (fiskekasser), i pappkasser foret med aviser eller gamle håndklær, og inntullet i gamle t-skjorter - alt sammen i garasjen eller i en uisolert utebod.

Husk at høstløk (tulipaner, narcisser, krokus, liljer, snøklokker osv) er løk som tåler frost. Vi putter dem i jorden om høsten, og noen uker senere kommer frost og tæle og løkene blir dypfryst! Men for at de skal bevare vekstkraften må de ikke tørke ut - og derfor bør det ikke blir altfor kaldt når de lagres "uten jord".




onsdag 28. september 2011

Oppskrift på sur-søte grønne tomater

Halldis vil gjerne ha oppskriften på de sur-søte grønne tomatene jeg skrev om i forrige innlegg - og det er en utfordring, for oppskrifter er jeg fryktelig dårlig på! Jeg slomser og eksperimenterer og jobber etter innfallsmetoden - kombinert med masse smaking underveis. Men her kommer i alle fall et forsøk på oppskrift, som kan være et utgangspunkt:

Til ca. 1 kg. grønne/umodne tomater bruker jeg ca. 1/3 kg sukker og omtrent 1 dl 7% eddik og 2 dl. vann. Sukkeret kan erstattes med ca. 2 dl hakket stevia eller honning, men da får laken ikke sirup-konsistens (se nedenfor).

Jeg prikker hull i skallet til tomatene med en gaffel, og koker dem nesten møre i vannet.
Så koker jeg opp eddik, vann og sukker, og tilsetter eventuelt det krydderet jeg vil ha: Kanel, nellik, ingefær, kardemomme, hvitløk, sjalottløk, laubærblader - bare fantasien setter grenser. Krydder kan også tilsettes senere.
Tomatene puttes i laken og kokes møre, og legges i glass/krukke. Laken kokes inn til den får sirup-konsistens og helles over tomatene. Hvis det blir for lite lake til å dekke tomatene, er det bare å koke mer.... Det er viktig at tomatene dekkes helt. 

Fortsatt mange hagegleder!

I går slo jeg av varmen i drivhuset, og koplet fra vannslangen. Det er alltid litt vemodig: Nok en sesong er over.

Tid for ettertanke. Tid for læring: Hva fungerte? Hva gikk galt?

Tid for takknemlighet. Tid for å akseptere naturens syklus, og se skjønnheten også i forråtnelse, forfall og død. Hagen er en fantastisk læremester.

Nå er de siste tomatene lagt i tørkeapparatet: De vil gi smak og duft av sommer i hele vinter!


I år har jeg ikke hatt noen skadedyr eller sykdommer på plantene i drivhuset. Det er første gang på mange år. Selv chiliplantene har vært fri for skadedyr hele sesongen - det har jeg aldri opplevd før!
Nå skal jeg bære ut plantene og legge dem i komposten - og så gidder jeg ikke vaske ned drivhuset før til våren. I mellomtiden håper jeg kulden dreper riktig mange soppsporer og bakterier og egg......

Hittil er det blitt over 20 glass med tørkede tomater i olje fra årets avling. Noen blir julegaver, men de fleste beholder vi selv. Det er knallgodt følge til fisk, kjøtt, ost, pasta, pizza, pølser, gryteretter......... Smaken kan varieres i det uendelige: Jeg foretrekker å legge de tørkede tomatene ned i god olivenolje bare tilsatt noen hele pepperkorn. Senere dytter jeg etter behov og lyst ingefærskiver, hvitløksbåter, løkringer, og all verdens urter ned i glassene. Det smaker sommer!

Det går ubønnhørlig mot slutten av innhøsting og matauk. Men helt slutt er det ikke. Jeg graver fortsatt opp løvetannrøtter: Tinktur av løvetannrot virker avgiftende og betennelseshemmende - og har ingen bivirkninger. Som revmatiker er jeg helt avhengig av det! Jeg putter opphakket, tørket løvetannrot i glass, fyller opp med rent brennevin (vodka eller brandy), lar stå og trekke i noen uker før jeg siler fra - og heller "brygget" over på flasker med dråpeteller. 5-6 dråper i et glass vann etpar-tre ganger daglig gir god virkning når det tas over tid. Det går også an å la etpar spiseskjeer tørket rot trekke i kokende vann, men da må man innta langt større mengder: Jeg har sett anbefalinger opp mot 6-8 kopper pr. dag.

Og fortsatt sanker jeg mynte, timian, solbærblader, valurtblader, salvie og oregano. Det blir te og tinkturer til glede og nytte gjennom hele vinteren. Fortsatt finnes det også frø som kan sankes inn og sås - enten nå og settes rett ut i potter, eller inne utpå vinteren.  Staudefrø som har blitt liggende i kjøleskap eller fryser kan også sås nå: Dryss dem ut i potter og brett og kar (pass på drenering), og sett dem ute på et litt beskyttet sted - gjerne med en fiberduk over, så ikke grådige fugler forsyner seg av sådden. 

Kjøkkenhagen har lært meg en viktig lekse i år: Pass på å sprøyte/vanne for å forebygge sykdommer og skadedyr - det er så mye lettere å forebygge enn å hindre skadevirkninger når sykdommen/skadedyrene har fått etablere seg. Rosenkålen min var så uvanlig fin i år. Jeg plantet tagetes tett rundt plantene - og så ikke en eneste kålflue eller andre ufyseligheter i mange uker. Det gjorde at jeg slappet av og trodde at "jobben var gjordt": Jeg droppet all forebyggende sprøyting, og glemte helt å legge fiberduk over kålplantene da vi reiste bort i august. Resultatet er oppspiste planter - har jeg flaks får jeg nok rosenkål til nyttårskalkunen..... huff!

Disse rosenkålhodene hadde knapt gitt ståkarakter til eksamen i grønnsaksdyrking!



Grønne og umodne tomater legger jeg ned i sur-søt lake, gjerne med litt urter. Det blir godt "følge" til julens pinnekjøtt - og kan brukes som en spennende erstatning for tradisjonell agurksalat til  laks og ørret.

Umodne og halvmone tomater i sur-søt lake: Om etpar uker dytter jeg noen laubærblader oppi krukken. Så kan den stå og godgjøre seg helt til årets første pinnekjøttmiddag på "Juleverkstedet" vårt i begynnelsen av adventstiden.


Noen lavendelplanter blomstrer fortsatt. Og hvert eneste år er det vanskelig å bestemme seg for enten å ta sjansen og la lavendelplantene overvintre ute - eller å spa dem opp, klippe dem ned, og la pottene stå i uteboden eller garasjen over vinteren. I år tror jeg at jeg klipper opp litt granbar og legger rundt og over som beskyttelse, og lar dem stå ute. 

Det er viktig å drysse litt skjellsand rundt plantene før man legger på granbar, for å motvirke at barnålene gjør jorden sur (dvs. lav pH). Mange planter greier ikke å ta opp de næringstoffene de trenger hvis jorden er for sur - og da hjelper det altså ikke å gjødsle!  Hvis det er vanskelig å få tak i skjellsand, kan man bruke vanlig hagekalk - men da bør man nok kalke litt nå og litt mer til våren. Skjellsand har en langsiktig kalkvirkning: Strø på et tynt lag under granbaret nå - og jobben er gjordt. 



Sukkerertene vokser stadig iherdig - det ser ikke ut til at temperaturer ned mot frysepunktet enkelte netter affiserer dem det minste! Hver eneste dag produseres det nye blomster og belger. Jeg vurderer å legge fiberduk over klatrestativene, for å se om det er mulig å forlenge vekstsesongen til disse fabelaktige plantene enda mer.

Hvert eneste år bestemmer jeg meg for å så mye mer sukkererter til neste år. I år har jeg sådd omtrent 12 løpemeter: Tre "klatrestativer" på to meter hver, og med erteplanter på begge sider. Allikevel får jeg aldri nok til å lage et vinter-forråd: Sukkerertene er simpelthen så utrolig gode at de spises opp på veien fra hagen til kjøkkenet. Hver gang! 



Jeg er litt forelsket i hjertetreet - Cercidiphyllum japonicum.  Det er så nydelig! Med høstfarger i motlys er det en åpenbaring! Se denne lenken for mer informasjon om dette vakre, lille treet: http://www.umb.no/ipm/artikkel/manedens-plante-hjertetre-cercidiphyllum-japonicum/


Ett år laget jeg bokmerker av høstbladene til hjertetreet: Jeg presset bladene og la dem inn i plastlommer som jeg laminerte. Det ble kjempelekkert! 


Tidligere i sommer plantet jeg om litt peppermynte, og var spent på plasseringen: I skyggen under et gammelt grantre, omgitt av heller og en treplatting. Men mynten stortrives der, og jeg høster og tørker og fryder meg over overfloden fra hagen.

Man får aldri nok mynte. Men disse vekstkraftige plantene sørger greit for at mynte heller aldri blir mangelvare: Det kan være en utfordring å holde plantene i sjakk: De sprer seg særdeles villig.


Hortensia kommer i mange ulike farger og med forskjellige blomsterformer. Bildet gjengir ikke riktige rødfarger: I virkeligheten går de mer over mot rustrødt enn lilla. Jeg må tilstå at jeg avogtil synes disse plantene grenser mot det vulgære, der de liksom står og spjåker seg til i bedet. Men samtidig utgjør de kjærkomne fargeklatter i hagen nå når så mye er avblomstret. Og ser man nærmere på blomsterklasene, er de jo som små kunstverk!

Hortensia: Vakkert eller spjåkete? Eller kanskje litt av begge deler?


Fortsatt finnes det en og annen forvokst squash i kjøkkenhagen. Det er jo faktisk grenser for hvor mye squash man greier å sette til livs i løpet av noen korte høstuker,  så det blir som regel noen til overs til komposten.

Husk å skrape ut frøene fra en av de (mange) squashene som blir til overs - legg dem til tørk i et kaffefilter. Så har du frø til nye planter til våren.

Eiketreet som jeg plantet i fjor så lenge ut til å mistrives - men jammen har det kommet seg igjen. Nå har det fått en rødfarge som er prikk lik husfargen!

Det er alltid høytidstemt å plante trær: De skal stå på samme sted i mange, mange år. Denne eika skal (forhåpentlig) stå akkurat her lenge etter at jeg er borte. Trær gjør meg ydmyk........


Ett skarve glass gelé av prydepler har jeg laget i år. Det får holde. Resten av avlingen blir til verdifull fuglemat utover vinteren.

Bær og frukt som henger igjen på trærne blir verdifull mat for fuglene til vinteren.

Reddikker kan vi fortsatt høste av hver dag - og de smaker fremdeles friskt og godt. Men nå må jeg nok snart høste resten. Jeg pleier å bestemme meg for en siste innhøstingsdag fra kjøkkenhagen. Da høster jeg alt som er igjen, skjærer og kutter opp - og tørker.  Hvis jeg er misfornøyd med utvalget i "restavlingen" hender det jeg jukser litt, og kjøper inn noen økologiske kålrot, blomkål, persillerot og sellerirot som jeg tørker sammen med kjøkkenhage-avlingen. Det blir som regel noen norgesglass med blandede tørkete grønnsaker. Som gir en utrolig velsmakende og sunn basis for grønnsaksupper gjennom hele vinteren.

Tørkede reddiker er en utmerket ingrediens i grønnsaksuppe

Det er mange grunner til å ha noen busker med svartsurbær (Aronia) i hagen: Bærene er utrolig rike på vitaminer. Vi sverger til et "shot" med ren juice hver morgen vinteren gjennom. Jeg fyller saftkjelen med bær, og tapper saften over på isbitposer som puttes i fryseren. To "biter" er nok til en supersunn frokostdram.
Men selvom man ikke nyttigjør seg bærene, er buskene verd å ha for sin prydverdi om høsten: Fargene er nydelige!

Aroniabusk i høstskrud - en pryd for hagen!



Solhatten står fortsatt og lyser opp - men er absolutt over sin glansperiode.

Høstanemonene kommer trofast igjen hvert år. Disse måtte plantes om da vi bygget ny terrasse, men ser ut til å ha klart omplasseringen godt: Masse blomster - og enda flere knopper! Til våren tror jeg de kan deles.

Høstanemoner er en av disse plantene som liksom forsikrer oss om at "livet lever" selvom det går mot høst og vinter. Jeg blir glad hvert eneste år over den overdådige blomstringen fra anemonene på en tid hvor det meste visner og enten dør eller går i dvale. 

En av mange grunner til å plante roser er den høstgleden de gir. Selv etter denne regnfulle sommeren, står flere av både busk- og stilkrosene i nydelig flor fortsatt.








Klematisen blomstrer også fortsatt


Denne stauden kaller jeg "soløye", men det er muligens helt galt? I hvert fall blomstrer den trofast år etter år, og sprer seg forholdsvis mye. Den lyser godt opp!


Storkenebb er en plante jeg blir mer og mer glad i. Foreløpig har jeg fire sorter - og denne rosa/lilla varianten blomstrer helt til frosten kommer. Nydelig kantplante!

Og nå kommer høstastersen. Jeg synes vel egentlig ikke den er så vakker, men den gjør seg godt som kantplante i et bed med avblomstrede stauder og sommerblomster.

Gullris - Solidago - er en typisk mormor-plante, eller "cottage garden plant", hvis vi vil ha det på engelsk. Den fyller godt i bedet, og kommer trofast igjen. Denne plantet jeg da vi flyttet hit i 1998. Gullris er en gammel medisinplante, som absolutt forsvarer sin plass i husapoteket: Tørkede blomster og blader kan brukes mot magekatarr - særlig hos barn; mot hoste og som munnvann mot munnskold eller blemmer i munnhulen. Blandet med litt mynte eller timian gir gullris en smaksrik og god te - anbefales sterkt til alle som ikke har forsøkt den!

Når vi i tillegg vet at hvis du putter en bit av planten i lommen, vil du få møte din hjertens utkårede i morgen; når du holder planten hånden vil blomsten "nikke" i den retningen hvor du har mistet noe eller hvor en skatt er begravet; og at hvis gullris selvsår seg nær huset vil husstanden snart få uventet rikdom - ja, da bør selvsagt ingen hage være uten gullris!

Gullris trives overalt, fyller godt i bedet, sprer seg moderat, lar seg lett dele og flytte, blomstrer lenge utover høsten med en litt neddempet gulfarge - og er et nyttig tilskudd til husapoteket. Kan man egentlig forvente mer av en staude? 


Lammeøre (Stachys byzantina) regnes oftest som toårig. I fjor plantet jeg ut småplanter, og barnebarna var ganske fasinert av å klappe på de myke, vakre bladene. I år blomstret plantene, og fikk et mer uryddig utseende. Antakelig har plantene avsluttet sitt livsløp med denne blomstringen. Men se om ikke det dukker opp en haug med nye småplanter som har selvsådd seg! Her blir det absolutt masse lammeører til neste år også!

Fortsatt er det mulig å høste frø fra Lammeøre: Noen av frøene sitter fremdeles fast inne i "hamsen". Jeg tror jeg vil strø noen av dem rett ut i bedet - og putte noen i potter.  Lammeøre er en flott "utfyllingsplante" i staude- og sommerblomstbed, og gir nydelig kontrast til f.eks. buskroser.


Kitaibela vitifolia heter denne skjønnheten. Jeg kjøpte frø hos Impecta for mange år siden, fordi blomsten så så nydelig ut på bildet. I katalogen står det at den kan bli 125 cm. høy, og kalles "Balkanmalva" på svensk. Plantene mine er delt og plantet om mange ganger. Blomstene er praktfulle! Men: De nøyer seg slett ikke med å stoppe veksten på 125 cm. Mine planter er nå over tre meter høye....... De visner helt ned om høsten, og skyter i været med rekordfart fra tidlig sommer.

Kitaibela vitifolie - lettdyrket, tåler alt, blir så stor at den kan brukes som "skjerming" f.eks. mot innsyn, sprer seg bare moderat - og er nydelig. Impecta (http://eline.impecta.se) har frø!

Nå er det tid for løkplanting! Det er en av høstens store gleder: Å ligge på knærne og sette løk, og drømme om vårblomstringen.........







tirsdag 16. august 2011

Høst?

Det er høst i luften! Jeg må skynde meg å rydde plass i veksthuset til de tomat- og agurkplantene som står ute - de tåler definitivt ikke nattetemperaturer under 10 grader, og det tror jeg snart vi får!

Jordbærene er ferdige for i år. Men jammen hadde vi glede av dem i over en måned! Nå gjenstår å plante utløpere og småplanter i potter, så jeg kan utvide dyrkingsfeltet med jordbær neste år. Jeg dytter småplantene opp i en potte med vanlig plantejord og kutter over utløperen - og lar pottene stå ute i vinter.

Solbærene har jeg høstet. Vi er ikke så veldig syltetøy-spisende her i huset, så jeg bruker nesten ikke tid på å lage syltetøy. Isteden safter og fryser jeg bærene: 10 liter (en bøtte) solbær ble 6 liter ren råsaft. Den heller jeg på flasker og i isbitposer og putter i fryseren - og har fantastisk råvare til både saft, dessertsaus og forkjølelsesmedisin.

I år dyttet jeg litt peppermynteblader og noen rosmarinkvister på toppen av bærene i saftekjelen: Det ga et lite stenk av frisk og oppkvikkende smak og duft til bærsaften.



Svartsurbærene (Aronia) er ikke helt modne enda. Bringebær spiser vi fortsatt - der får vi aldri nok til å fryse eller sylte.... de smaker simpelthen for godt rett fra busken!
Stikkelsbærene er en skuffelse i år: Lite bær, og bærene har lite sødme. Er det alt regnet tro? Eller lav temperatur?

Det regner, og jeg kjenner at jeg blir litt "moll-stemt": Sommeren kom liksom aldri skikkelig i gang, og nå går det mot høst og vinter.

Allikevel blir jeg imponert og takknemlig over hva hagens grøde gir meg: Masse squash og gresskar, mange kilo med sukkererter, en solid avling rosenkål (mer enn nok til nyttårskalkunen!), blomkålen er kjempefin (!), mye god stangselleri, poteter nok til hele vinteren - hvis jeg kan finne et godt lagringsted, masse tomater (som jeg tørker og legger i olje), kålroten og spisskålen er flott, rødbetene er mye finere i år enn i fjor, løken som jeg sådde tidlig og plantet ut som småplanter gir god avling og smaker himmelsk - og merkelig nok, med så mye regn: Masse gulrøtter! Jeg tørker og hermetiserer og forveller og fryser.

Vi har invitert venner til "høstakkefest" og lager en meny basert på hagens og skogens grøde og gaver: Suppe på gulrot, jordskokk og traktkantareller; stekt ørret med nypoteter, sukkererter og spisskål; dessert basert på epler, søtkirsebær, rips, krekling, mynte og hjemmelaget vaniljekrem.

Og så sanker jeg råvarer til høstens og vinterens husapotek: Ryllik, solbærblader, kveke, kjerringrokk, skvallerkål, nesle, aronia, pepperrot, burot, løvetannblader, rødkløver, reinfann, pil, nyper.....


søndag 3. juli 2011

Nå bugner det i hagen!

Dette er en fantastisk tid i hagen. Uansett vær: Nå ser vi resultatene av alt vi har gjordt og sådd og stelt og gjødslet og klippet. Dessuten ser vi at det spirer og gror overalt, helt uavhengig av vår innsats. Tid for nytelse - og for undring og refleksjon........


I dag sprang de første peonene ut! Et like stort under hvert år! De røde gjør seg godt sammen med lammeøre (Stachys byzantina): Både form, farge og tekstur gjør at plantene fremhever hverandre.


På den andre siden av de røde peonene har en blå lupin slått seg ned - helt uten samtykke eller planlegging. Den blir nok fjernet senere i sommer - men akkurat nå er fargespillet nydelig!



Gul valmuesøster (Meconopsis cambrica) 
("Søstre! Akkurat som oss! utbrøt vårt barnebarn på 2 år 
da jeg fortalte henne og storesøster på 4  hva den gule blomsten het...)
Den er vakker, blomstrer lenge, selvsår seg - men moderat, fyller godt i bedet og vokser nesten overalt. Her blomstrer den østvendt og i halvskygge. 
Høsten 2009 plantet jeg ut fire frøsådde småplanter her. To år senere dekker den nesten to kvadratmeter.



De første jordbærene ble plukket og spist i dag! Det markerer innledningen til mange uker med en følelse av overflod: Å gå ut i hagen og plukke jordbær til frokost.............



'Claire renessance'. I mine øyne en nær perfekt rose......



Her har jeg laget klatrestativer for sukkererter av bambustokker og pilkvister. De fungerer kjempegodt! Men stativene kan godt lages av andre materialer: Rette stokker og litt bøyelige kvister er alt som trengs for å lage både funksjonelle og dekorative klatrestativer til bønner, erter og andre klatrende nytteplanter. I forgrunnen av bildet står noen maisplanter.


Rosenkålen står fint, og squashen er nesten høstemoden. 
Jeg planter tagetes og ringblomster tett-i-tett rundt kålplantene - 
og har ikke sett en eneste kålflue hittil i år! 

Her er en rad med rosenkål - er de ikke flotte? 
I bakgrunnen er blant annet stangselleri og salat - og klatrestativene for sukkererter, som ble sådd i dag. 
De har kort vokse- og modningstid, og kan godt sås helt frem til midten av juli her i Østlandsområdet. 

I skyggen under lønnen ved lekestuen har jeg plantet hosta (bladliljer) med hvite bladkanter. 
De lyser vakkert opp i skyggen under treet! 

Og et sted inni buskene like bak lekestuen står det to feer og kysser hverandre......


Hagefest og plen.....

Det blir lite tid til blogging når eldstetullen skal gifte seg, og inviterer bryllupsgjestene til grillfest i hagen dagen før Dagen. 60 gjester til grilling i mildt sagt ustadig vær krever litt planlegging og innsats.....

Jeg må tilstå at jeg var litt bekymret for plenen: Mye og intensiv tråkk på den tunge leirjorda vi har her på Lørenskog kunne fort forvandle en grønn gressplen til et leirehav etter så mye regn som vi har hatt.......  Så jeg tok greipet, og brukte en halv dag på å "gjennomhulle" plenen. Stakk ned, vrikket rundt, trakk opp - og stakk ned igjen bare noen centimeter lenger bort.  Så dro jeg med tilhenger opp til nærmeste stenbrudd og hentet et lass med sand, som jeg spadde utover og raket ned i hullene. (Drenering, drenering.....)  Og til slutt spadde jeg ut ganske mye ekstra sand der jeg visste det ville bli ekstra mye tråkk (rundt serveringsbordene), og la treheller (fra Plantasjen) oppå.

Resultatet er kjempebra: En uke etter festen er plenen like fin!

Veldig hyggelig med fest i hagen - men greit å beskytte plenen litt på forhånd, særlig når gresset er vått!


onsdag 15. juni 2011

Gressklipp: En glemt ressurs?

Noen "økologer" av det aller ivrigste slaget hevder med styrke at gressplen er sløsing med matjord og dyrkingsareal, og bør unngås.  Jeg tillater meg å være inderlig uenig - av mange grunner: Å tusle barbent i gresset gir økt livsglede og -kvalitet! I tillegg til å være vakker, er en velskjøttet gressplen rene oppdrettsanlegget for meitemark - som er vår aller beste gartnerassistent, og som vi aldri får for mange av i hagene våre.  Og ikke minst: Gressklipp er verdifull gjødsel og supert til jordekking for å hindre ugressvekst.

Gressklipp kan brukes overalt - både i blomsterbed, rundt frukttrær og bærbusker, og i kjøkkenhagen. Ferskt gress inneholder en god del nitrogen, som er hovedbestandelen i all gjødsel. I kjøkkenhagen tror jeg dessuten at duften av gresset bidrar til å forvirre skadeinnsekter som navigerer seg frem til matfatet ved hjelp av luktesansen: Jeg synes jeg registrerer betydelig mindre kål- og gulrotfluer når jeg dekker med friskt gress etpar ganger i uken.

Her er det squash og rosenkål som har fått ny tilførsel av friskt gress. 
Sammen med ringblomster og tagetes, som såvidt kan skimtes på bildet, bidrar det til å holde kjøkkenhagen fri for både ugress og skadeinnsekter


torsdag 2. juni 2011

Hekk av pil

En leser etterlyser bilde av pilhekk, og her kommer det. Denne hekken ble plantet sommeren 2009. Da satte jeg ca. 30 cm lange pilstiklinger ned i jorden, dekket til med bark, vannet godt - og overlot plantene til seg selv. Vinteren 2010 høstet jeg masse lange grener som jeg tørket og brukte til bed-rammer. I år har jeg ikke høstet fra hekken: Den står der tett og fin, og er over tre meter høy. Samtidig er den grasiøs - de lange kvistene vaier nydelig og det hvisler lett i bladene når det blåser. Jovisst er pil et flott alternativ til kornell og andre løvfellende hekkplanter!


Et mynte-eksperiment

Et gammelt grantre har fått en platting på to sider og en sti av skiferheller tett innpå seg.  En knapp kvadratmeter jord er igjen rundt stammen - hva planter man der? Først tenkte jeg sedum - takløk. Men området er litt skygefullt, og takløk liker sol.......  Jeg endte med å flytte litt av en peppermynteplante: Den vokser nesten over alt, og sprer seg jo grådig. Men akkurat her får den ikke spredt seg noe særlig, og holdes naturlig i sjakk. Dessuten sprer den deilig duft over til plattingen. Det blir spennende om den trives!

Nyplantet mynte


fredag 20. mai 2011

Hagen som prosess....

Ikke har jeg bilder, og ikke har jeg tid til å blogge - men jeg ville allikevel gjerne skrive noen ord om hva vi egentlig driver med i hagene våre .......

Foranledningen er den svære edelgranen vi måtte ta ned i vinter. Den sto her da vi flyttet inn, og jeg la mye krefter i å  plante et "skyggebed" rundt den. Den tok mye plass og skapte mye skygge. Jeg sådde aconitum (hjelm) og ulike tistler og selvfølgelig bladlilje (hosta) og masse juleroser (helleborus).

Nå når edelgranen er borte, er dette området forvandlet fra et "skyggebed" til et "solbed". Mine godt etablerte aconitum, som har oppført seg eksemplarisk i alle år i dyp skygge, har allerede begynt å sette rotskudd! Anemonene er avblomstret - de sto ellers i blomst langt ut i juni. Hjelp! Jeg må tenke helt på  nytt i dette bedet!

En nyttig påminnelse om at hagen er en prosess. Hagearbeid er "prosessorientert" ikke "målorientert",  for å bruke forretningslivets sjargong.

Derfor skal vi lese hageblader og se hageprogrammer med en god posjon skepsis. Nyttig inspirasjon og innimellom også nyttig kunnskap. Men hagene våre kan aldri bli som på bildene. Simpelthen fordi en hage aldri er statisk. Et bilde vil være et øyeblikksbilde i en lang utvikling, et nanosekund i en lang prosess. Og jeg tenker at vi ville bli ulykkelige hvis vi utviklet hagene våre med sikte på akkurat det øyebliket. Hva ville være igjen når "øyeblikket" var over?

Jeg er overbevist om at hagegleden med stor "H" kommer fra å observere, oppleve og undre seg over prosessene i hagen. Aconitumen som etter mange års behersket vekst i skyggen av en edelgran plutselig slår rotskudd i fullt sollys.  Den "skyggetålende" rosebusken som overtar hele bedet når den får direkte sol. Storkonvallen som får brune bladspisser og blomstrer påfallende dårlig i et "lysere" miljø enn den er vant til.

Kjempeinteressant! Spennende! Og utfordrende!

Men det blir lenge til det tidligere skyggefulle bedet mitt blir "presentabelt" for hageblader eller hageprogrammer......


lørdag 7. mai 2011

Roser uten sprøyting

Washington DC:
Her i USAs hovedstad forsøker jeg alltid å få tid til et besøk i "The National Botanical Garden". Den ligger ved foten av trappene opp til Capitol Hill, og ble i sin tid laget av en tverrpolitisk gruppe senatorer for å ta vare på nordamerikanske nytteplanter. (Tenk om en tverrpolitisk gruppe av våre stortingsrepresentanter kunne gjøre det samme i Spikersuppa eller på Tullinløkka!)

Selve hagen er ganske liten, og en vesentlig del av den er en rosehage plantet i renessansestil. Det spennende med akkurat denne rosehagen er at rosene dyrkes uten sprøytemidler eller kunstgjødsel, og med utstrakt bruk av bunndekkende planter som avskrekker skadeinnsekter.  Mange planter i myntefamilien anbefales ofte brukt i samplanting med roser - og det gjøres også her:

Her har te-rosen 'Manou Meilland' fått selskap av Calamintha nepeta 'Blue Cloud'. Praktisk, lekkert - og når det samtidig gir god plantehelse er det ingen grunn til å ikke kopiere ideen......




Selvom det er mange "mynter" i rosehagen, er det enda flere planter fra Artemisia-slekten. Og det er spennende, fordi det gir inspirasjon til å eksperimentere videre med villplanter som burot og reinfann brukt som sprøytemiddel mot skadedyr! Både burot og reinfann tilhører artemisia-slekten, de er viltvoksende og finnes overalt - og jeg har selv brukt dem som gratis og effektivt plantevernmiddel i mange år.

Vi ønsker vel ikke å plante inn verken burot eller reinfann i rosebedet. Men det finnes bl.a. mange flotte malurt-sorter (fortsatt er vi i artemisia-slekten) som er nydelige sammen med roser - og som antakelig har de samme egenskapene når det gjelder å holde skadeinnsekter borte. Særlig de sortene som har hvite, grå og sølvskimrende blader er lekre!

Her har Auston-rosen 'AUSmum' fått selskap av Artemisia stellariana 'Silver Brocade'. Det finnes mange andre artemisia-sorter som også "kler" rosene våre.


Vakre, robuste bunndekkere som avskrekker skadeinnsekter, bidrar til bedre plantehelse og dessuten fremhever rosenes skjønnhet - det må vel kunne konkurrere med et hvilket som helst Kinder-egg?

Jeg skriver dette mens jeg venter på flyet hjem fra USA. Har vært borte i halvannen uke. Og selv om jeg elsker å reise og har hatt en alle tiders tur, kjenner jeg at jeg er hoppende forventningsfull og veldig klar for å komme hjem til hagen og se hva som har skjedd mens jeg har vært borte. Hva blomstrer? Hva spirer? Har noen av de plantene jeg flyttet ut før jeg dro bukket under for frostnettene som har vært? Om noen timer får jeg svarene........



onsdag 4. mai 2011

Planter og folk.....

Jeg tilbringer noen døgn i 22. etasje på et hotell i Houston, Texas. Landskapet her er paddeflatt. Utsikten fra hotellrommet er et hav av lys: Gater, høyhus, kraner, reklameskilt, lyskastere.......

Men når jeg lar blikket gli bort fra det som er mest fremtredende, det som først trenger seg på i synsfeltet, er det slående hvor mye "grønt" som befinner seg der nede! Lange "belter" av grønne trekroner. Store områder i grønt, uten et eneste neonlys.

Hotellet jeg bor på har utendørs svømmebasseng i 5. etasje. Jeg går ut av heisen, ut på en betongplatting omgitt av betong-gjerder i ulike høyder, opp en betongtrapp - og kan legge meg ned på en solseng ved bassenget med utsikt til betongvegger i alle fire himmelretninger.

Men på veien til svømmebassenget har noen tatt bryet (og kostnaden) med å sette opp en rad med svære (betong)potter, beplantet med grønne trær av en sort jeg ikke kjenner. De står der, fullstendig malplassert, midt i all betongen.

Noen må ha følt et behov for noe "levende" midt i betongjungelen - og gjort noe med det.

Jeg våger påstanden at folks behov for planter er grunnleggende og fundamentalt......... :-)


Blogglisten

lørdag 30. april 2011

Hager i New York

Manhattan, 30. april 2011:
"Hagebruk" er vel ikke det første vi forbinder med New York. Gjett om min nysgjerrighet ble ganske ustyrlig da jeg tilfeldigvis kom over en liten, tykk bok med tittelen: "Garden Guide: New York City"! 

Ikke ante jeg at bare på Manhattan er det over 50 små og store hager, inkludert grønnsakshager, som plantes og vedlikeholdes i fellesskap av store eller små nabogrupper. Mange steder samles det inn penger for å omskape en tomt med en falleferdig, kondemnert bygning til en liten "Community Garden".    Dyktige hagedesignere og gartnere i nabolaget stiller sin kompetanse gratis til disposisjon, planter fås gratis eller for en billig penge gjennom New Yorks kommunale park- og hage-etat - og på den måten oppstår fantastiske oaser på de mest uventede steder. Når økonomien tillater det lager man kunstige vannfall, rett og slett fordi lyden av rennende vann skaper "hvit støy" som blir en effektiv lydbarriere mot gatestøyen utenfor hagen.

I tillegg kommer takhagene - de fleste private, men overraskende mange "offentlige" i den forstand at alle har adgang. De seneste årene har bikuber blitt en riktig motebølge her i byen: Så mange hage-eiere har blitt birøktere at rømte bisvermer har blitt en problem for brannvesenet - det er nemlig de som oftest må rykke ut for å hanke inn en hjemløs bisverm fra et trafikklys eller en portstolpe.

Det er ikke bare i Norge vi opererer med "Grønn Omsorg": Også her i storbyen bruker de planter og hagebruk aktivt i rehabiliteringsarbeid innen fengselsvesen, barnevern og eldreomsorg. Et ungdomsfengsel i Bronx med over 400 insatte har skaffet seg drivhus og produserer grønnsaker nok til eget forbruk. En barneverninstitusjon i Brooklyn lager "opplevelseshage" med sikte på å gi barn og unge planteglede og -kunnskap.

Selv i asfaltjungelen på Manhattan har mennesker bruk for planter........  Er det ikke fantastisk flott?

Midtrabatten i Park Avenue er en eneste lang hage, med trær, busker, stauder og løkplanter. 
Akkurat nå blomstrer tulipanene:




tirsdag 12. april 2011

Våryr forelskelse og andre "plantefølelser"

Det er rart hvor mange forskjellige følelser man kan få for planter.  Noen er nesten som ektefelle eller barn:
Jeg kan vanskelig forestille meg en tilværelse uten pil, furu, roser, tidlige løkplanter, tulipaner, lønn, anemoner, riddersporer, lavendel, tusenfryd og konvaller.

I tillegg kan enkeltplanter bli som en kjære venner. En av de første plantene jeg satte i jorden den første våren vi bodde her (1999) var en løytnantshjerte.  Den står på samme plassen - men jeg har selvfølgelig delt den utallige ganger. Hver vår kommer den trofast igjen: Stor, tett, grasiøs, yndig - like fantastisk vakker hvert år!

Løytnantshjerte: Den starter veksten lenge før snøen er borte: Kraftfull, sta og med en fullkommen forakt for ytre omstendigheter, og ender opp som en av hagens mest grasiøse planter



I vinter måtte vi sage ned en edelgran som må ha vært rundt 40 år gammel - den var godt voksen da vi flyttet inn her for snart 15 år siden. Nå var den helt oppspist av granlus, omtrent ribbet for nåler, og burde vært tatt ned i fjor - men jeg har kviet meg sånn! Den har vært her så lenge - det blir et tomrom langt utover det fysiske fraværet uten denne kjempen i hagen. Jeg opplevde noe som lignet en sorg da motorsagen var ferdig med jobben!

Her har "kjempen" falt.

Og så kan man - selv i min alder - bli aldeles nyforelsket. Det skjedde på hagemessen i helgen. På standen til Bryn Gartneri oppdaget jeg en hortensia jeg aldri har sett før: Blomstene er nesten prikk lik "kniplingsblomstene" til klatrehortensia, og de er i en varm rød-lilla farge - helt forskjellig fra de vanlige blå-lilla fargetonene. Jeg ble så forelsket at jeg helt glemte å spørre hva vidunderet heter, og blir helt nødt til å ta turen fra Lørenskog til Bærum for å bringe fakta på det rene!

På bildene blir fargen litt rødere enn i virkeligheten.....



..... men ganske overjordisk vakkert allikevel, ikke sant?

Jeg tenkte meg umiddelbart et rundt eller ovalt vårbed med "vanlig" løytnantshjerte i midten, hvite løytnantshjerter - som er litt lavere - rundt, og disse nydelighetene som kantplanter. Kanskje med en vårlig bunnbeplantning av hvite tusenfryd og mørkeblå perleblomster?

Men så kom jeg til å tenke på at de fleste hortensiaene blomstrer mye senere: Mine "forelskelser" er selvfølgelig drevet frem til tidlig blomstring.

Så da får jeg slå meg til ro med å stelle og dulle for dem inne i enda mange uker, plante ut de avblomstrete plantene på sensommeren, og smøre meg med tålmodighet frem til blomstring en-eller-annen- gang neste år.

Nå står vi midt i en tid hvor daglige ny-forelskelser gjør at vi glemmer alt om tunge spatak og invaderende skvallerkål og monstersnegler og liljebiller. Her hos meg er det juleroser, storblomstret krokus og noen få snøklokker som blomstrer akkurat nå. Men allerede i morgen har kanskje noen eranthus og botaniske krokus tittet frem? Knoppene på kastanjetreet er verdt en andakt i seg selv......

En takk til hagene våre, som gjør oss nyforelsket hvert eneste år!